Hei Bali
Åh, det var herlig å lande på Bali etter en lang reise fra New Zealand med mellomlanding i Sydney. Vi tenkte vi var nære å kunne slenge oss i en seng så fort som mulig da vi satte våre føtter på øya, meen. Taxien fant først ikke frem til dette sjarmerende hotellrommet vi hadde booket, og veien mot hotellet ble mindre og mindre behagelig å kjøre på, samt at området så mindre og mindre sivilisert ut. Hei og hå Bali!
Så kom vi plutselig frem til villaen vår. Men her var ingen resepsjonist å se, kun ei pratsom fransk gammel dame som på toppen av det hele ikke snakket engelsk. hun var hyggelig hun, introduserte oss for alle hundene på stedet og tok oss på en liten runde rundt i området. Vi fant fort ut at hun har noe form for demens, da hun gjentok de samme historiene om og om igjen. Hvoor er sengene våre! Vi var så trøtte og jetlagged på dette tidspunkt at vi holdt på å sovne stående. Damen kunne i hvert fall fortelle oss (på meget mikset fransk/engelsk/kroppsspråk) at hundene hadde navn, å så bra.
Så, etter en god stund kom en dude på scooter. Kunne dette være redningen? Ja, det var det! Og vi var på feil villa. Samme eiere og navn, villa delt i to baser på ulike steder. Holy. Vi sa hejdå til den trivelige, franske damen med demens, og ble kjørt til riktig sted. Gleden slo oss da vi møtte det her:
Endelig. Til og med en and/anka plassert på senga som dekorasjon, blir jo ikke bedre.
I en hel dag ladet vi velfortjent batteriene etter to ukers camping og friluftsliv, og gjorde ikke annet enn å spise, lese, sole oss og bade. Herlig.
